Herregud så mange unnskyldninger det finnes… for å utsette treningen. En av hovedmotivasjonene til å starte utepuls.no var for å hjelpe/vise hvordan man med enkle grep kan ta hånd om hverdagen for å legge til litt trening. Hvordan man med enkle grep dermed skal få overskudd, og en bedre livsstil.
I skrivende stund innser jeg at dette var totalt basert på min egen “aktive” tillstand. For jeg kan love deg at den er IKKE tilstede pr dags dato. Akkurat nå er det mørkt, skikkelig mørkt, og formen er på vei til å forsvinne. Veien tilbake til treningen ser lenger og lenger ut hver eneste dag. Ikke minst er det utrolig hardt å kjenne at formen er så langt borte at det kjennes både ved blodsmak, og tung pust når man først skal ut.
100000”#%&¤%/& unnskyldninger
Det finnes 100000”#%&¤%/& unnskyldninger for hvorfor akkurat i dag er en dårlig dag å trene. Denne mest brukte er at i dag er det kanskje litt kaldt, kanskje er det litt glatt til og med. Hvis jeg tar treningen i morgen er det ikke verdens største krise. Listen er lang, og det er en kamp mot hodet hver eneste dag. Dessverre har hodet en tendens til å vinne. Spesielt hvis det er det minste tvil.
Det er utrolig enkelt og være godt i gang med treningen å fortelle andre hvor enkelt det er å starte. Det er noe annet når man selv står der hvor alle muskler i kroppen jobber imot.
Min historie
er at jeg har var en storrøyker frem til jeg var 29. Etter ett astmaanfall som fikk meg innlagt på A-Hus stumpet jeg røyken for godt. Jeg hadde brukket ankelen i vannskihopping. Dette var en idrett jeg en gang før jeg begynte å røyke var ung og lovende i. Når jeg brakk ankelen i nettopp denne sporten som ikke har så mye med kondisjon og gjøre ble det å “trene” en naturlig del når jeg skulle igang med rehab for ankelen min. Det var ikke snakk om masse løping eller slikt, for tro meg jeg hatet kondisjonsidrett på dette tidspunktet i 2012. Rolig sykling eller roing som oppvarming og mye muskelbaserte øvelser var det det gikk i.
Jeg kom i en god treningsflyt, og plutselig dukket tanker om egne skøyteski opp. Det var noe jeg husker jeg hadde drømt om som ung, og jeg fikk tak i ett par brukte for en god pris. Nå skulle jeg jommen gå litt på ski også. Det er jo god trening for stabilitet, og balanse. Det ble noen turer tur retur frognerseteren – ullevållseter den vinteren og jeg kunne både konstatere at formen var helt sjuuukt dårlig, men at den gradvis ble bedre og bedre. Sommeren 2013 bestemte jeg meg for å prøve å løpe litt. Iallfall varme opp før jeg skulle hoppe på vannski og bestemte meg for å løpe rundt vannskivannet før hvert pass. Runden var flat og ca 1,4km. Målet var å løpe rundt hele uten å stoppe. Jeg hadde bestemt at å løpe rundt det vannet før hver tur på vannet var noe jeg skulle gjøre. Dette resulteterte i at kondisjonen gradvis ble bedre. Til slutt klarte jeg å løpe sammenhengende en runde rundt vannet, og måtte ha en real pause for å få ned pulsen før jeg skulle ut på vannet.
Høsten fulgte jeg opp med å begynne å like å løpe litt så det ble noen turer ut fra sognsvann. Denne høsten bestemte jeg meg for å melde meg på holmenkollmarsjen, og innså at jeg behøvde ett par nye klassiskski. Mine Madshusski fra 1980 som ikke var verdens mest fancy ski manglet smørelomme og alt annet en ski bør ha. Da ble jeg bitt av basillen, og etter dette har jeg trent og gått uttallige skirenn. Kanskje alle skirennene jeg skulle ønske jeg hadde gått når jeg var ung og lovende, men som jeg aldri gikk. Det tar tid å bygge kondisjon når du har passert 30 og aldri har gjort spesielt mye kondisjonsidrett tidligere i livet. Derfor ble sesongen etter en real opptur med over en times perser i de lengre rennene jeg hadde gått første året.
Hva nå?
Nå sitter jeg her, og lurer litt på hvem jeg lurer, hvorfor jeg går på ski når jeg gang på gang har forstått at toget for å bli halvgod egentlig har passert. Jeg har tryglet og bedt mn kjæreste om at årets julegave skal være som den var i fjor, en billett til vasaloppet. Men jeg lurer egentlig på om det er gjennomførbart. Formen og kroppen er langt fra der den var i fjor. I hele høst har jeg kommet opp med masse unnskyldninger for å “skulke” treningen, og det er vanskelig å finne gode nok svar på hva som er vitsen.
Det burde egentlig være åpenbart. Det er en så utrolig herlig følelse å ha gjennomført noe slikt. Det gagner deg selv og de rundt deg 100%. Man får mye mer ut av hver eneste dag, man får mye mer overskudd. Man får ironisk nok tid til enda mer. Selv med denne fasiten i hodet jobber det alikevell aktivt i mot hver eneste tanke om trening. Hvor henter man motivasjon når ikke dette er godt nok?
Jeg har i dag gjennomført min førtse skigo elghufsøkt og kan virkelig bekrefte kroppens forfall i disse “hvilemånedene”. Det er på tide å brette opp ermene og gjøre noe med dette. Derfor melder jeg meg i dag på Budorrennet. Bare for å få en skikkelig på trynet til helgen. Kanskje vekker det en stakkar forvillet skigåer. Kanskje du vil være med?
Hvis du har en historie og komme med så vil vi gjerne dele denne på utepuls.
Da kan du sende den til post@utepuls.no – merk mailen med “Motivasjonshistorie”. Kanskje har vi en utepuls jakke til den beste historien.
Fortsettelse følger. I morgen skrur jeg igjen på vekkerklokken i håp om at hodet ikke skal jobbe ifra meg. Jeg skal også legge frem treningsklærne.
Mvh Knut Lyngar / Annsvarlig redaktør utepuls.no