Jeg er ikke noe morgenmenneske, aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Å stå opp er alltid utrolig tungt, det er ikke noe hopp og sprett ut av senga og rope «Hurra, det er en ny dag» her i gården.
Jeg må bokstavelig talt dytte meg selv ut av senga, stavre meg av gårde inn på badet og snur hodet bort når jeg slår på lyset. Au, øynene mine!! Synet som møter meg i speilet er ikke noe særlig mer oppmuntrende, med fett, flokete hår som går i alle retninger, blek hud og mørke ringer under øynene.
Nei, det er egentlig bare å hive seg i dusjen, det pleier å hjelpe litt. Det vil si hvis jeg rekker å dusje da, det hender nemlig at jeg ligger og trykker «utsett» litt for mange ganger. Da blir det nødløsningen: kattevask, håret opp i en knute og løpe av gårde.
Det er visst noe som kalles frokost, som mange pleier å spise om morgenen før de går på skole og jobb. 
Det er et litt fremmed begrep for meg. Jeg kan ikke fatte og forstå hvordan noen klarer å få ned noe som helst så tidlig. Jeg kan muligens få ned litt yoghurt eller noe annet flytende, men en brødskive med brunost? Det må være en eller annen sær kjemisk greie som foregår i munnen min når jeg spiser brød på morgenen, for det brødet bare vokser i munnen på meg. Helt sant! Det er helt umulig å få ned. Nei, mat må pent vente til etter at jeg har kommet med på jobb.
Det er en ting til jeg har hørt folk si er bare så fantastisk om morgenen. Trening. Jeg prøvde det for 2 år siden og det var bare katastrofe. Kroppen min var så tung og treg og ville ikke lystre i det hele tatt. Så jeg har ikke prøvd det siden. Før i dag…
“Kom deg for f… opp av senga, di late merr”
Joda, jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet for å ha tilbrakt kvelden i går på sofaen og skal i bursdag i kveld, så jeg visste at hvis jeg skulle få trent noe, så måtte det bli på morgenen. Alarmen går og jeg utsetter den en gang, men når den ringer neste gang, må jeg si høyt til meg selv. Kom deg for f… opp av senga, di late merr. Og det gjorde jeg.
Er jo ikke så hyggelig å bli kalt merr. Jeg skal ikke påstå at jeg hoppet opp i klærne, men de gikk på ganske raskt faktisk og på 10 minutter var jeg ute av døra. Og bena bare løp, helt av seg selv..- Jeg skjønte ingenting, jeg. Klokka viste at jeg løp fortere pr kilometer enn jeg har gjort på mange måneder. Hvordan er det mulig? Må være noe galt med GPS`en. Men neida, neste kilometer gikk like fort og den etter det. Og plutselig stod jeg på trappa igjen. Og jeg var våken, jeg var glad og jeg var sulten. Kanskje jeg tok feil, da. Kanskje det utrykket faktisk er: Morgenstund har gull i munn?
Innlegget er hentet fra Isabellas blogg. Les mer på bloggen hennes her.
Vil du også bli utepulsblogger kan du sende oss en mail på post@utepuls.no