Følelsen av å gjøre noe du ikke har gjort før. Noe som bare omtales som smerte, og vondt. Til og med snakker de under sendingen om at de som leder ett maraton har det uendelig vondt. At de når som helst kan gå på smellen, og at de kjemper mot sitt eget hode for å gjennomføre. Hvordan skal da en vanlig person kunne gjennomføre noe slikt? Man leser ganske ofte om de man ikke «ikkje skulle tru, skulle kunne løpe maraton», men som fullfører.
Ikke bare måtte det testes fordi det beskrives som noe uendelig hardt psykisk, men også fysisk. Hva er det som får unge, gamle, spreke, og utrente til å løpe uendelig lange avstander på hardt underlag?
Bare for ordens skyld, vi var ikke tøffe nok til å begi oss ut på ett maraton. Så hvordan alle de ekstremt råe menneskene som løper det i det hele tatt kommer seg igjennom …. WOW … Det er bare å «bøye seg i hatten».
Vi tok utfordringen på strak arm, i alle fall halvstrak da vi feiget ut og tok en halvmaraton istedenfor en helmaraton. Nå skal det sies at vedkommende har ett relativt godt grunnlag, men ikke løpt noe særlig lenger enn en halvmaraton distanse. Da i rolig tempo, og ikke konkurransetempo. Så med litt selvinnsikt var det enkel avgjørelse å tenke at ett halvmaraton var mer enn nok utfordring som debut på gateløp. Igjen, at mennesker som kanskje ikke har forutsetningene for å fullføre ett maraton allikevel gjør det er helt ekstremt imponerende. Jo lenger tid du bruker, jo mer imponerende er det faktisk.
Okey nok skryt av alle dere fantastiske menneskene som skapte liv under BMW Oslo Maraton i år, og alle tidligere år.
Det var tidlig lørdag morgen, og vi hadde takket ja til utfordringen om å løpe Oslo Maraton ett par dager tidligere. I halvsvime etter en lang uke med lite søvn var det bare å benke seg ned med frokosten med live bilder fra «Det ekte» Maratonet som allerede var godt i gang på NRK. Det var en enorm folkefest, og det var nesten litt uvirkelig at snart skulle vi løpe de samme løypene som du så var fullspekket av mennesker i alle fasonger, med supermanndrakter, og masse liv langs løypa.
Velsmurt maskineri
Etter en stor bolle med havregryn var det bare å hive seg i klærne, og komme seg ned til toget som skulle ta oss inn til Nationaltheatret, og vi skulle plutselig bli en del av folkefesten. Snart var det vi som skulle i manesjen. «Hva hadde vi sagt ja til».
Vi hadde fått utdelt noen blå tøybagger som vi skulle kunne oppbevare klærne i, og det føltes både trygt og enkelt å legge de igjen i skiftesonen foran rådhuset. Trygt fordi det sto funksjonærer og sjekket at du kun tok med baggen som matchet ditt startnummer i det du skulle ut.
Det er ingen tvil om at Oslo Maraton er ett velsmurt maskineri som kan håndtere folkemengden som deltar på ett slikt arrangement. Plutselig var vi geleidet inn mot startstreken, og til hoppende instruktører ble vi plutselig varmet opp før vi skulle ut å løpe 21,1 km i superfart.
Før du egentlig hadde summet deg hørte du speakeren telle ned; 10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 PANG.
Plutselig er du veikjeglen
Løpet var i gang, og av en eller annen grunn hadde jeg blitt lurt til å tro at å legge seg i en fart som tilsa 4. 40 på kilometeren skulle være en bra åpningsfart. Det føltes ekstremt bra ut, beina var lette, og du ble nesten irritert på de som løp for sakte foran deg så du måtte løpe sikksakk. Sånn var det… De første kilometerne, helt til vi løp forbi Colosseum. Det er akkurat som du får en hammer i hodet som sier, hæhæ hva er det du egentlig holder på med. Plutselig var det alle andre som løp sikk sakk rundt deg. Når du føles ut som en veikjegle som bare står i veien for alle som vil forbi, og du innser at du ikke er i nærheten av halvveis engang. Øyeblikket du har hørt om, da du må jobbe med hodet kom jo ALT for tidlig.
Foto: Oslo Maraton
Greit, det er jo bare å fortsette. Du må bare sakke farten litt, komme litt ned i puls. Så blir det bedre. Folk i alle fasonger løper forbi deg. Målet om å komme i mål mellom 1.30 og 1.39 virker helt utopisk med den pulsen, og de beina du har akkurat nå. Av en eller annen ulogisk grunn kommer tanken om at du greier i alle fall å komme deg til rådhusplassen. Så kan du hoppe av der, og innse at du ikke er noen maraton eller halvmaratonløper. Enkelt og greit. Ok da kjører vi til Rådhusplassen.
Når du nærmer deg ser du rundt deg, og begynner å tenke på alle de fantastiske menneskene som faktisk fullfører med enda dårligere forutsetninger enn deg selv. Du har jo trossalt trent litt, og selve distansen er jo ikke problemet. Det største problemet er hvor fort du egentlig klarer dette. Jo nærmere rådhusplassen vi kommer jo mer tar tankene om å i alle fall fullføre løpet å ta over. Ikke bry seg om tiden, men inspirere og heie på alle de andre som har det enda verre enn deg. Målet er å i alle fall komme i mål under 2 timer. Så kan man forsvare det med at du heiet frem andre.
Når hodet jobber imot deg
Siste halvdel går opp og rundt st hanshaugen. Her er det litt motbakke, og på vei opp møter du ballongmannen med 1.30 tiden på vei nedover. Greit, den glapp, men nå er du så nærme. Det blir mange klapp på skulderen og irriterende «Heia, nå er du snart i mål –Kom igjen» til stakkars andre deltagere som er på vei inn mot mål i maraton distansen. Ja for du trodde vel ikke jeg løp forbi så mange halvmaratonløpere. De løp forbi meg. Plutselig dukker 19km skiltet opp, og du forstår at nå nærmer du deg mål. Titter ned på klokka, og ser at den overraskende nok er på 1.30. Oj nå er faktisk målet om å kommme inn på 1.40 reelt. 2km og 100meter skal være oppnåelig på 10minutter. Nå er det bare å sette opp dampen, og håpe på ikke alt for mange oppoverbakker som sluker tid. Heldigvis går det mest nedover selv om man tar en liten runde rundt stortinget med påfølgende liten bakke før man runder hjørnet mot oppløpet.
Det blir en kamp mot klokka dette, og det er bare å tyne ut det siste man har. Melkesyra spruter, leggene er som en fjær som står i alt for stort spenn. Klar til å bare snappe når som helst, men tiden er innen rekkevidde så her tar man alle sjanser, pulsen stiger beina går som en «looney toon» kanin under deg til ett svalestup over mållinjen.
Foto: Oslo Maraton
Du får ikke ligge der så lenge, for det kommer andre som trenger plassen til å «svalestupe» på så du blir fort geleidet videre inn i rekka så du kan få i deg litt veltrengende væske og karbohydrater.
Du rekker å se på klokka, og ser at den sier 1.39.36. HVA? Det gikk? Følelsen av tilfredstillelse overdøver alle smerter i bein, og kropp. Følelsen av å ha vært med på noe slikt er nesten som en liten «ut av dæ sjæl opplevelse». Helt rått, og ekstremt gøy.
Sett deg mål
Vi har jo tidligere snakket om dette med å sette seg mål. Det er ingen tvil om at dette er ett slikt. Skulle det ikke friste med ett helt maraton, kan man også løpe både halvmaraton og 10 for Grete under BMW Oslo Maraton.